Det var mange forventningsfulle ansikter i publikum da Jim Stärk gikk på scenen. Og da tittelmelodien fra Rainy Love Sounds kom som første låt, hadde de publikum i sin hule hånd.

  Jim Stärk har fått mange godord for den siste plata si, og en fullpakket Iris Scene fikk valuta for pengene lørdag kveld.

Det er noe med sounden, det er noe med teksten, det er noe med fremføringen som gjør Jim Stärk til noe særegent i norsk musikkliv.

De slår ikke på stortromma, men smyger seg inn som en fønvind i desember og får deg føle deg varm og god. Samtidig er det ofte, kanskje alltid, noe som overrasker i arrangementene, som pirrer nysgjerrigheten og får deg til å vente på hva det neste blir. Uvisst av hvilken grunn for undertegnede - som er blottet for faktakunnskap når det gjelder å  skape eller fremføre musikk, så makter Jim Stärk å spille på en måte som  gjør at man havner i en tilstand av særdeles aktiv lytting.

Vi er såpass sjåvinistiske at vi mener at Einar Stokke Fadnes er halvveis vår fordi hans faderlige opphav er bosatt i Odda, men vi må nok finne oss i å dele ham og bandet med resten av nasjonen. Og det gjør vi så gjerne, for Jim Stärk  klarer å formidle en varme som mange kan trenge om fimbulvinteren skulle ta oss igjen.

Kanonkonsert lørdag. Godt publikum og smilende ansikter. Mer kan man vel ikke ønske seg.

Og noen jobba som alltid. Det var Nina og Elise i baren. Jane og Gullborg på billettene, det var Daniel og Øyvind på glass og oppvask, Kjell Arne på vakthold, og Roy Magne med nøkkelansvar.

Og som man vil se av bildene, var det ingenting i veien med Daniels personlige hygiene eller humøret bak bardisken. Og Bjørn - som hardnakket har hevdet at han alltid skygger unna fotografen, dukket opp i linsa i ett kjør. Linselus rett og slett. 

TMM