Et ubeskrivelig øyeblikk


Mange var spente på hva Michael McDermott hadde å by på da han inntok scenen aldeles alene torsdag kveld.

Det viste seg å være mye, men først og fremst bød han generøst på seg selv  både musikalsk, tekstmessig  og -  verbalt mellom låtene .

For å være ærlig, var dette en konsert det er vanskelig å sette ord på, den var så uventet gripende at det kjennes helt feil å si fantastisk bra , for det var så mye mer enn det.  Det var ubeskrivelig, grensesprengende og rått,  som et flash  av  nordlys like foran øynene våre.   

McDermott er en mann som eksponerer eget forfall,  angst og sorg i tekstene  og som uten filter nærmest skriker ut et liv, et savn, håp og  kjærlighet med en røst og kraft  som nesten mangler sidestykke.  Tårevåte, middeladrende kinn er kun  én indikator på at konserten han holdt  hadde et magisk skjær over seg.    

Tårer til tross,  McDermott utløste latter så det holdt med anekdoter fra livet  på vegen. Det er ingen hemmelighet at han er tidligere rusmisbruker. Han fortalte selv at han nærmest hadde blitt jaget ut av New York på grunn av lyssky affærer og mafiaforbindelser. But now I’m two years sober and it’s hell”, sa han med et bredt smil.  - Det er et under at jeg lever, et under at jeg er her mellom disse fjellene.

Han akkompagnerte seg selv på akustisk gitar og tangenter og gjorde det på samme måte som han sang, fra det helt lavmælte til  et fossefall av lyd fra det ene instrumentet han  til enhver tid trakterte.  Munnspill hadde han også med. Alt han gjorde var sinnsykt bra, men hvis noe skal trekkes fram framfor annet, var det  to låter som rørte forsamlingen særlig, delvis fordi han fortalte hvorfor han hadde skrevet dem:

Shadow in the Window er en låt han skrev til minne om faren som nylig gikk bort. – Vi hadde aldri mye å snakke om min far og jeg, fortalte han. – Men de siste årene han levde, tok jeg ham med ut hver uke og man skulle tro at han hadde overnaturlig god hørsel, for jeg kunne alltid se skyggen hans ved vinduet når jeg nærmet meg. Jeg savner den skyggen.  Det var så mye jeg aldri fikk sagt.

Da han etterpå sang Shadow in the Window, var det med en innlevelse og intensitet som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen.  Det kjentes som en kollektiv sørgestund da han slynget - I miss you, I miss you, I miss you  mot himmelen.

Den andre låten som særlig rørte publikum i hjerterøttene var Carry your Cross som han hadde skrevet til en venninne som var uhelbredelig kreftsyk. – Hun ble  ranet på gaten da hun var i fjerde stadium, skutt i hodet holdt hun på å blø i hjel, fortalte McDermott. -  Hun overlevde med nød og neppe, bare for å dø av kreft kort tid etterpå.  Carry yoyr Cross skrev jeg til henne etter overfallet og rakk å få spilt den for henne før hun døde.
Da han etterpå  spilte låten,  var det for et aldeles musestille publikum, noe som slett ikke er dagligdag på  Iris Scene.

Fra innledningsvis å ha skrevet at dette var en konsertopplevese det er vanskelig å sette ord på, har undertegnede knattet ned i overkant mange bokstaver her , og sitter likevel igjen med følelsen av at jeg ikke har klart å formidle hvor ekstraordinært gylden denne stunden var.

Selv  formidler McDermott scener fra eget liv uten en bokstav eller et komma for mye, det er rett frem, nesten  nakent . For det ble han belønnet med stående trampeklapp tre ganger av publikummet på Iris Scene. D et var med nød og neppe han gjennomsvett fikk gå av scenen etter to ekstrarunder.

Takk til bookingansvarlig i Blueslaget for tiårets høydepunkt, topper du dette, er du jaggu god!
Peace ble with you darlin’, skrev Michael McDermott på platecoveret mitt,  en hilsen jeg herved generøst deler med deg.

Tekst: Tone Mannsåker
Foto: Bente Marie Svenning.



/bilder/2016/Konserter/Michael_McDermott/Foto_BenteMarieSvenning/McDermott_1.jpg